Arbeidsledighet

Dette semesteret har jeg makroøkonomi. Dette er et fag jeg (som de fleste fag, kan det virke som) finner interessant. Makroøkonomi dreier seg jo tross alt om hva som skjer rundt oss. Etter å ha gjennomgått kapittelet om arbeidsledighet fikk jeg lyst til å skrive et kort innlegg om det. Jeg ønsker ikke å skrive om de tekniske og matematiske aspektene i kapittelet. Jeg tenkte å ha en litt mer overfladisk, samfunnsøkonomisk tilnærming i dette innlegget. Kanskje noen syns det er grei lesning.

Læreboka starter kapittel 5 med å si at arbeidsledighet er et stort problem, både sosialt og økonomisk – men hvorfor har vi arbeidsledighet egentlig? Dersom man ser på arbeidskraft som hvilken som helst annen vare, skal jo i teorien de fleste som vil selge en vare få solgt den – så lenge de selger den billig nok. Dersom du selger arbeidstimen din til 200 kroner, og det blir for dyrt, må du sette ned prisen. Arbeidsledighet var altså bare et resultat av at man ikke ønsket å selge arbeidstimene sine billig nok, mente man før.

Etter hvert skjønte (blant annet) økonomene at det ikke var sånn det lå an. Keynes, som dere kjenner til, pekte på en selvforsterkende spiral som grunn til arbeidsledighet. Arbeidsgiverne ville ikke ansette fordi de ikke trodde de kom til å tjene noe, ettersom ingen kjøpte produktene deres. Dette førte til at folk ikke fikk jobb, og derfor ikke hadde råd til å kjøpe produktene. Keynes mente at et land ikke burde spare penger når det oppsto en lavkonjunktur, men heller bruke mer for å få økonomien i gang igjen. Da finanskrisen oppsto i 2008, begynte vi i Norge å pusse opp skoler, barnehager, veier osv.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Arbeidsledighet oppstår av ulike årsaker, og man deler ofte ledigheten inn i tre hovedtyper. Friksjonsledighet, konjunkturledighet og strukturledighet.

Friksjonsledighet er når Marita ønsker å jobbe for 150 kroner timen, og en arbeidsgiver er villig til å ansette henne for den timelønna – men de ikke vet om hverandre. Man kan si at det er en friksjon i koordineringen mellom arbeidstimen og jobben. Det kan finnes 1000 ledige stillinger, og 2000 arbeidsledige som kunne tatt jobben – men de kjenner ikke til hverandre. Dersom man spesialiserer seg på ett felt, er det kanskje vanskeligere å finne “den rette”, enn hvis man har en bredere kompetanse? Myndighetene kan bidra til å minske denne typen ledighet ved å legge til rette for god informasjonsflyt i arbeidsmarkedet – gjennom f.eks. å gi en god oversikt over ledige stillinger gjennom tjenester slik som den man blant annet finner på nav.no.

Konjunkturledighet er når en arbeidsgiver tror det kommer til å bli dårlige tider, og derfor venter med å ansette en person som krever en lønn som arbeidsgiveren i normale tider ville vært rimelig. Grunnen til at det kalles konjunkturledighet kan være at dette vanligvis er et problem i lavkonjunkturer (dårlige tider). Historisk sett har konjunkturer vært roten til stor ledighet. Dette kan vi se i sammenheng med det jeg skrev ovenfor om den selvforsterkende spiralen. Man tenker at det blir dårlige tider, man ansetter færre, og man permitterer folk. Den samlede kjøpekraften (og dermed etterspørselen etter varer og tjenester) blir mindre. Dette fører igjen til ytterligere permitteringer, som igjen fører til enda lavere samlet etterspørsel, osv osv…. Myndighetene kan som nevnt bidra ved blant annet å øke aktiviteten med statlige investeringer.

Strukturledighet er mer komplekst. Det handler om hvordan vi klarer å tilpasse oss nye strukturer i samfunnet, og om forholdet mellom lønn og kompetanse. Det kan være at man ikke får den lønnen man ønsker, med den jobben man ønsker. Da må man enten gå ned i lønn for å få den jobben man ønsker, eller omskolere seg for å få den lønna man ønsker. Den tiden det tar å omskolere seg vil ha innvirkning på hvor omfattende strukturledigheten er. Det er viktig å se dette i et globalt perspektiv også. Dersom et land plutselig blir bedre enn oss til å produsere en vare, må vi omstille oss og finne et annet produkt hvor vi har et fortrinn. Bruken av overtidstimer virker også inn på strukturledigheten. F.eks dersom man får de som allerede er i jobb til å jobbe overtid i perioder med stor etterspørsel – i stedet for å ansette en person til. Heldigvis finnes det reguleringer for bruk av overtid i arbeidsmiljøloven, som sammen med en balansert stigning i lønninger (balansert, som i at det er samsvar mellom lønnen og den produktiviteten arbeidstimen gir) er med å minke strukturledigheten.

De av dere som leser aviser, eller til en viss grad følger med på hva som skjer rundt dere, har sikkert fått med dere diskusjonene rundt den nye teknologiske og digitale revolusjonen vi står overfor nå. “Roboter tar over arbeidsplassene” sies det. Det høres kanskje skummelt ut, og mange tenker at det vil føre til stor ledighet – men det er ikke noe nytt. Jeg vil heller si at “roboter tar over dagens arbeidsoppgaver”. Dersom du på 1700-tallet hadde fortalt om datamaskiner og all annen teknologi som preger samfunnet vårt i dag, ville man tro at all arbeidskraft ville være overflødig, og at arbeidsledigheten hadde vært opp mot 100%. Vi har jo ikke det. Arbeidsledigheten i Norge ligger på rundt 4,1% i dag. Vi kan derfor ikke skylde på teknologi som en grunn til arbeidsledigheten, fordi det vil alltid dukke opp nye behov og nye arbeidsoppgaver.

Når robotene “tar over” må vi begynne å gjøre andre ting. Vi kan utforske havdypet, bygge gamlehjem på mars, skrive tragikomiske dikt, heve vraket av Titanic, blogge osv. Vi kan heller ikke klage på at innvandrere tar jobbene våre, eller at mer produktive land tar over produksjonen vår – for det vil være det samme som å si at vi har et konstant antall jobber i samfunnet vårt. Så lenge vi har kommentarfeltene til VG, vil vi kunne se at vi ikke blir helt arbeidsledige med det første. Så lenge det er noe som må gjøres i samfunnet vårt, kan vi ikke avskrive oss selv helt.

Når vi oppsummerer, ser vi at arbeidsledighet ofte kan oppstå dersom det ikke er god koordinasjon mellom tilbudet og etterspørselen i arbeidsmarkedet. Arbeidsledighet kan også oppstå når man spisser seg inn på ett fagfelt. Fordi da skal lønnskravet og produktiviteten i arbeidstimene veies, og noen kan falle utenfor pga for lav kompetanse, eller for høye lønnskrav. Dessuten kan det jo bli vanskeligere (les: mer tidkrevende) for en som “bare” kan å føre regnskap å skulle omskoleres til en annen jobb, enn en med bachelor i økonomi og administrasjon fra BI (*smattsmatt*). Det kan hende at arbeidsgiverne tror det blir dårlige tider snart, og at de derfor unngår å ansette folk av den grunn. Det kan være usikkerhet rundt det å ansette noen nye, uten at man har en garanti for at de er like effektive som de som allerede jobber hos deg – og at du derfor heller lar dine ansatte jobbe overtid.

Jeg vil skrive noen få ord om velferdsstaten Norge, og om de sjenerøse ordningene vi har her i landet. Fordi ja, vi har veldig sjenerøse ordninger. Man kan ta seg relativt god tid her til lands for å finne seg jobb. I mellomtiden betaler staten for vårt daglige brød. Spørsmålet er om en sjenerøse ordninger gjør at folk dropper å jobbe, og motivasjonen for å jobbe synker. Svaret er nok nei. Norge er blant de landene med høyest andel eldre og lavt utdannede i arbeid. Vi er også det landet med høyest andel folk med helseproblemer i arbeid. Riktignok er andelen av de med lav utdanning og helseproblemer sunket med den generelle sysselsettingsveksten. Dette er ikke spesielt for Norge, men noe man ser i mange vestlige land. Sosiolog og forsker Kjetil van der Wel sier at det henger sammen med endringen i produksjons- og konkurranseforhold som er felles for stort sett hele vesten. Det blir rett og slett ikke plass til alle med lav utdannede, da disse ofte representerer en lavere produktivitet enn høyt utdannede.

Andelen uføre er riktignok høyere enn på lenge. Det betyr ikke nødvendigvis at moralen og motivasjonen er dårlig. Tvert imot viser forskning at folk i sjenerøse velferdsstater har mer positiv innstilling til å jobbe enn i andre land. Jeg tror det er en god investering med en sjenerøs velferdsstat, og jeg tror faktisk det er sånn at det er flere som får mindre enn de har krav på, enn som får for mye. Det jeg mener med at det er en god investering er at dersom staten betaler for de ekstra to månedene det tar for en person til faktisk å finne seg en jobb vedkommende kan trives og jobbe lenge i, vil det gi en mye større inntekt til staten enn dersom vedkommende blir kastet inn i en jobb hun verken trives i eller mestrer. Da vil det kanskje ikke ta lang tid før hun blir sykemeldt, og påfører staten utgifter over en lengre periode.

Skal jeg konkludere med noe? Nei. God helg.

Har du nytte av bloggen? Vipps en kaffekopp eller et valgfritt beløp:

Vipps: 536077
Eller via Ko-fi: Ko-fi.com/hobbyokonomen